Mentalmart

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I mitt daglige, evige søk etter å finne meningen med tilværelsen – løsningen på denne uforståelige gåten vi kaller livet, forsto jeg at jeg måtte endre tankemønsteret mitt. Altså, jeg visste jo fra før at tankene mine kan være en smule destruktive og ikke kan sies å fremme livskvalitet. Men i dag har jeg satt av tid til litt bevisstgjøring i forhold til gode ting i livet – ting jeg setter pris på.

- Å sove lenge, krype godt inntil min kjære og vite at vi kan ligge slik hele dagen om vi vil
- Å gå på jobb, å vite at jeg kan takle de utfordringer som møter meg der ; følelsen av å mestre noe
- Å treffe en god venninne over en kopp kaffe, dyrke den gode samtale
- Å smile til fremmede, for kanskje å få et smil igjen (eller et forundret ansiktsuttrykk… hvorfor smiler vi ikke mer til hverandre??)
- Å spise sushi
- Å gi et kompliment til en venn, eller til en fremmed. Å glede noen er generelt en fin opplevelse. Og så er det gratis.
- Å sovne i armene til min kjære
- Å klemme!
- Å lære noe nytt. Å få til noe. Mestre noe.
- Å skrive
- Å drikke en iskald utepils i sol og godt selskap
- Å dele en flaske rødvin over en deilig middag
- Å le så mye at jeg gråter
- Smaken av reker, majones og sitron på loff

Det er heller ikke så verst å tenke på ting jeg liker.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg lever enda i denne hulen – noen vil kanskje påstå den er selvskapt, jeg velger å tro den er miljøskapt – en hule med tak så lavt at jeg ofte stanger hodet i det; selv i liggende posisjon. Jeg har gått fra å være en aktør i dette evige skuespillet, til en observatør, en tilskuer – men med ytringsfrihet og ørsmå sjanser til å påvirke det videre forløpet. Uansett er dette noe jeg sjelden gidder. Jeg er sliten, og det er rart; jeg er mer sliten nå, når jeg står utenfor, enn før, da jeg var med og tilstede.

Om det går an å tenke uten tanker, er det nok det jeg gjør. Hodet er fullt av.. ja, ingenting. Konsentrasjon har blitt et fremmedord. Jeg prøver hardt å gjøre jobben min. Lytte. Høre på deg når du forteller noe.

Etterpå graver jeg meg dypt inn i hulen. Hver minste lyd høres ut som et ekko, og jeg krymper meg sammen. Skaller hodet i taket, atter en gang.

Den er vanskelig å forklare, denne følelsen av å ikke være tilstede; denne følelsen av å ikke ha kontroll. Verden er stor. Jeg er så liten. Kanskje hadde jeg tenkt andre tanker, om jeg hadde vært en kunnskapsrik person med stor innflytelse på ting som opptar samfunnet? Statsminister, kanskje?

Jeg må finne meg en hobby.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eit glimt av sumar bak sky
Ei sol skulle fødast på ny
Fuglane kvitra ein vakker melodi
Bak lukka augo var vinter forbi

Eg pusta inn ei ukjend luft
Fuktig, heit, med blomeduft
Eg bada i hav, eg klatra i fjell
Eg sumde ein vakker sumarkveld

Eg drøymte om juni så varm og ven
Om alt eg elska med sumaren
Eg lengta bort til ei varmare tid
Og vakna fyrst når sumaren var forbi

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I år holdes som kjent MGP i Oslo, og det har vært mye oppkjøring til kveldens store begivenhet, både i media og ellers. Blant annet hadde SATS en egen spinningtime med bare MGP- sanger. Rart det bare var jenter på den timen.. Hele denne uka har det vært semifinaler på nrk. Jeg har bare så vidt svitsja innom. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker best å høre låten en gang; og det på selve finalen. Kan jo ikke bli lei av låtene før den store kvelden heller. Og det å bli lei av MPG-låter er ikke noe stort hokuspokus; så langt i mitt kanskje ikke så veldig engasjerte MGP-liv, har det kun vært en eneste sang jeg har likt over lengre tid, og ikke blitt mer lei av enn “vanlige” hits. Vi husker vel alle Katharina and the Waves fra finalen i -97. Jeg digga den sangen! Laget mange ulike danser til den foran speilet, og mimte med kjærlighet på pinne som mikrofon. Hadde til og med oppvisninger for mamma. Kan tenkes at hun ble noe lei? Aleksander Rybak hadde ikke samme effekten på meg i fjor, men hadde jeg vært tolv år, hadde kanskje også denne blitt en slager på mitt rosa pikerom. Det var vel helheten i Rybaks melodi som førte ham og Norge til topps. Jeg likte særlig fiolinspillet, kanskje var dette prikken over i’en, som viste Rybaks allsidige musikktalent.

I kveld er det Didrik Solli Tangen som står for tur. Jeg leste et sted at vi er spådd en åttendeplass etter en spørreundersøkelse. Jeg synes sangen er kjempefin, jeg. Men jeg synes han hørtes nervøs ut under den norske finalen. I mine ører var det på grensa til litt falskt. Ta det til etterretning; jeg er ingen musiker, jeg synger bare i dusjen. Gehør er ikke min sterkeste side. Men Didrik er jo så kjekk med masse karisma. Det må vi jo vinne litt på?

Jeg er invitert på fem fester i kveld, hvorav fire er MGP-fest. Den ene skulle visst ta helt av med utkledning og hele pakka. Tradisjon tro er det viktig å drikke ved hver modulering. Og dem fins det jo mange av i MGP…

Heia Norge og Didrik Solli Tangen! Bare smil du, så går nok dette helt fint..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lars Bremnes – Astronomi

En sang jeg nylig ble introdusert for. Takk kjæresten min, for at du spilte denne sangen for meg.
Nydelig, akkurat som du.

Det går mot kveld og skyan fær forbi
en gammel måne med dårlig batteri
Farvel tel dagen som svinne tel en strek
Godkveld tel stjernen som vil komme ut og lek

Det e vesst sommer, men vinden lukta høst
og hviske tel oss med fuktig fyllerøst
om alle par som har sedd på månen før
heilt uten tvil om ka man burde si og gjør

Vel- der e stjernen og her nede står vi
De´ alt æ kan i kveld om astronomi
Ser etter svarte holl
tel å bære førsvinne i.

Æ ser du skjelv, du kunne trengt ei hand
en arm omkring dæ, nån kjærtegn som va sann
Kor e magien i det klare månelys
Æ kjenne ingenting og du står her og frys

Vel- der e stjernen og her nede står vi
Det e alt æ kan i kveld om astronomi
Ser etter svarte holl
tel å bære førsvinne i

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En tørt ord om en liten gutt ble fort til en historie. En fengende historie fløt elegant på den vakreste melodi; jeg ble varm, ørene mine sugde til seg disse melankolske tonene, og jeg lo. Høyt. Ikke av deg, men med deg. Hadde du vært der, hadde vi ledd sammen. I en stor latterkule, og du hadde krøket deg sammen og holdt deg på magen, slik du alltid gjør.

Jeg tror det var tidlig på sommeren. Jeg var tett i nesa, håret mitt var slitt og uflidd, og jeg hadde samme dag kjøpt meg ny bukse. Jeg fikk høre fra alle kanter at jeg så skeiv ut. Lesbisk. So be it. Jeg dreit i det. Jeg sniffet inn alle inntrykk denne førsommeren brakte med seg; solbriller, øl og varme dager gjorde meg beruset på livet. Men denne dagen var spesielt god. Jeg tok meg selv i å konstant nynne på en melodi jeg ikke husket hvor kom fra, men den fikk meg til å smile. Jeg smilte til alle fremmede jeg møtte.

Vi drakk noen øl. Ikke mange, bare noen. Ikke en, slik vi alltid avtalte, men ikke mange. Jeg var ikke beruset, før dette øyeblikk. Med ett kunne jeg ikke lenger høre lyden fra høytalerene, og enset ikke at ølen min datt i gulvet. Alt jeg øynet var denne behagelige skikkelsen som sto foran meg. På ett eneste sekund overbeviste du meg med din overveldende godhet. Du brydde deg ikke om den stygge buksa mi, det fete håret eller snørret som hang langt nedover leppene. Du så forbi meg, du så gjennom meg. Du spurte spørsmål ingen andre før har spurt; fortalte historier ørene mine aldri før har hørt (som mamma ikke ville velsignet) – du fylte ørene mine med den vakreste melodi.

Sammen lar vi dette varme møtet bli til et yrende vennskap, og tonene blir til mens minnene skapes – kanskje en dag har vi laget en uforglemmelig melodi..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En klok mann sa en gang at hvis han skulle beskrive meg med en egenskap, ville det ikke vært snill. Jeg ble såret og tok det automatisk som kritikk, fordi han som ikke kjente meg kunne si noe sånt. Jeg laget en krangel, og ordene hans om mine andre sterke sider brant opp like fort som han hadde tent fyr. Denne samtalen satte i gang en tankeprosess hos meg. Fordi jeg skjønner så godt hva han mente, nå, ett år etterpå – forstår jeg ham. Han mente jeg var snill. Veldig snill. Bare ikke en engel. Og det er sant.

Hvor mange ganger gjør jeg uselviske gjerninger? Sjelden. Det meste har en postitiv effekt for meg selv. Jeg er ikke den som alltid tenker på andre før meg selv. Og jeg omgås så mange slike personer, genuine, snille engler, som gjør alt for andre – jeg vet hvordan slike gode mennesker er. Jeg er ikke en av dem. Hvor ofte har jeg ikke flydd i taket for noe jeg ikke forstår, fordi jeg bare velger å kjenne på MINE følelser. Egoistisk? Kanskje.

Kanskje hadde jeg bare nok med meg selv, den gangen. Det er vanskelig å være snill og god, når man har nok med seg selv og sitt eget virrvarr; når ens eget speilbilde glefser tilbake. Man skal gjøre mot andre, slik man selv vil bli behandlet tilbake. Umulig, null gjennomførbart. Rett og slett. Er det noen som lever etter dette, i alt man gjør? Uansett om dette for meg er en rubiks kube; jeg skal prøve. Litt hardere. Jeg er verken Djevelen eller Mor Theresa. Jeg er bare meg, og jeg smiler igjen. Kanskje er det nok?

Avslutter kvelden med en melding til min kjære mor. “God natt, jeg er glad i deg.” Sier unnskyld til en god venn. Smiler til meg selv i speilet. Legger meg trygt inntil denne kloke mannen, før jeg forteller ham hvor høyt jeg setter pris på hans uendelige ærlighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var vel et halvt år siden sist.

Jenta foran meg var usminket. Hun som aldri gikk noe sted uten sminke, var i dag helt naturlig, med håret satt opp i en stram hestehale. Man kunne se huden hennes, den vakre huden som ellers var godt gjemt fra allemannsskue under foundation, pudder og hva-det-enn-måtte-være. Denne vakre huden som i dag var vakrere enn noen gang, små fregner fremhevet den lille velformede nesen - hva hadde hun å skjule? Øynene hennes var store, og det ellers så klare, sjøgrønne glimtet, som kunne snu hver en dårlig dag om til den beste, var borte. Vi satt bare slik; observerte, gransket og stirret på hverandre.  Jeg aner ikke hva hun tenkte om meg. Jeg var sliten, jeg også. Vi vekslet noen små høflige ord om livet, dagen, men vi hadde kjørt oss fast i gjørma – kanskje var det kvikksand – vi kom oss i hvert fall ingen vei. Vi ble for tunge, bagasjen gikk ikke igjennom kontrollen; vi var for tunglastet. Er det her vi ender, tenkte jeg.

Jeg vil, jeg vil mer enn noe i verden. Jeg klemmer deg hardt, presser fram et smil og går fra deg, vel vitende om at det nok er enda lenger til neste gang.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun sa jeg måtte skrive mer, fordi hun savnet å høre hvordan jeg hadde det, savnet å lese bloggen min. Hun sa hun likte å lese det jeg skrev, fordi ordene lyste tilfredshet. Jeg lo. Høyt. Hun hørte meg heldigvis ikke, siden ordene hennes var godt plantet på facebookchatten. Heldigvis. Hun skulle bare visst.

Jeg kan ikke skrive for å skrive. Noen ganger skriver jeg meg selv i søvn. Det vil si; jeg teller ikke sauer for å sovne – jeg lager historier, skriver lange, gjennomtenkte setninger. Skriver dem i hukommelsen, og skulle ønske jeg orket stå opp, finne et ark og skrive ned. I stedet våkner jeg dagen etter, og savner en god hukommelse. Ordene jeg skrev i halvsøvne er borte, hvisket ut. Gang på gang.

Og nå har jeg skrivesperre. Igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er det med Alex Rosèn?

Han sitter i dommerpanelet på Norske talenter og smiler. Smiler like lenge som programmet varer, liker de fleste og mannen bak dette gigantiske gliset slår meg som en ekte humørspreder. Han smiler så hele trynet dekkes av denne store kjeften og rommet fylles av en hul latter jeg ikke forstår meg på. For det er egentlig mye med denne mannen jeg ikke forstår..

Han er mye. Mye lyd, gestikulering – og en høyst smittsom latter da, som nevnt. Jeg må innrømme at jeg liker ham, og synes han gir positivt “nytt blod” i dommerpanelet – han er morsom, ser morsom ut, gjør morsomme ting – og han er spesiell. Noen synes han er slitsom. Jeg synes ikke det er helt utenkelig, men nå har jeg sett lite av denne mannen, og en gang i uka er kanskje akkurat passe.. (?) Akkurat nå er det noe med ham, noe som får meg til å ta lett på ting og være i øyeblikket der han er – han fanger den fulle oppmerksomheten min som så sjelden skjer for tiden.

En stor takk til Alex Rosèn for at han er en slik snål latterball som får meg til å le

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hjemmelaget pizza på oss i kveld, en pizza med spesiallaget bunn for skjøre mager. Melblanding av speltmel, rugmel, grove havregryn og to ss soyamel, varmt vann, naturell yougurt, sojaolje og en tredjedel pose gjær… Funker som bare det! Både med tanke på smaken og magen min

Magen fungerer endelig litt bedre. Har begynt å spise litt melkeprodukter igjen, og dette går knakende godt. Hvetemel er jeg derimot forsiktig med, og gjær spiser jeg sjelden. Har spist litt sukker i det siste, men i hovedsak bare sukker i sauser. Noe godteri da..:p Godt å kjenne at man kan få noenlunde orden på ting selv, bare ved å endre matvanene litt! Også har jeg blitt mye flinkere til å lage mat, både bakverk og middagsmat. Trivsel er det også

Dessuten har jeg en bra dag i dag. Det er godt.

Ønsker alle sammen en god påske!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å være, men ikke leve

Å våkne i halvkoma, uten grunn til å stå opp

Å sove videre, selv om man ikke er trøtt

Å ha fæle mareritt, fordi man sover for mye

Å stå opp, å skvette av sitt eget speilbilde

Å kjenne et stikk av lyst til å gjøre noe
uten å finne energien til å gjøre det

Å ville spise sunt og energirikt
og ende opp med en ferdigpizza

Å late som man liker noe, fordi man likte det før

Å snakke med noen
Uten å egentlig lytte

Å late som man forstår
uten å fatte bæra

Å smile bredt og le høyt
selv om man er på bånn

Å lete blant tusenvis av muligheter
men stoppes av begrensninger

Å utføre plikter
fordi det forventes

Å lete etter meningen
I blinde

Å glemme alt det fine
fordi hodet er fullt fra før

Å puste
uten å leve

Å glemme å kjenne på gleden
-  å miste seg selv til livet

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Voff! Jeg er ei supersøt og snill tispe på 6 uker, en fin blanding av engelsk setter og berner sennen. Jeg blir ganske stor når jeg blir voksen. Snart skal jeg flytte hjem til min nye mamma og pappa, men de vet ikke hva de skal kalle meg. Kanskje du kan hjelpe dem?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Øynene dine lager svimerker i huden min.

Jeg vet hva du tenker, og et stikk av dårlig samvittighet blir til en tung stein. Jeg mente det aldri. Ingenting er håpløst, sa du – du har jo meg, jenta mi. Jeg skal hjelpe deg. Du holdt meg hardt inntil det nakne brystet ditt, jeg la hodet mitt dypt inn i halsgropa di; mitt gjemmested – her kunne jeg før gjemme meg for verden. Helt til dette øyeblikk. Det er tid for å leve, sa du. Så mistet jeg grepet.

Igjen.

Du ser på meg med dette blikket jeg bare elsker. Du vet det så godt. Nå er jeg solgt; her ligger jeg igjen, hodestups foran dine tær– helt blottet for selvbeherskelse og hemninger. Vi danser sammen i flere timer; lager en reise gjennom minner, gjennom årstider. Vi lager engler i snøen, kun varmet av bankende hjerter under tykke ullklær, vi blander oss med fargerike blad i en kjølig høst – virvler på bakken som blåser opp mot himmelen, to nyforelskede sjeler svever over en lysegrønn plen og svette hender tvinnes nervøst inn i hverandre; som første gang du kalte meg jenta di. Vi danser naken i en grønn eng, med kranser på hodet; en siluett av gule og røde blomster.

Og jeg lever.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende